Det jordskjelvet som antas å være det mest destruktive (med tanke på menneskeliv) skjedde i Kina i år 1556 der man tror at over 800 000 menneskeliv gikk tapt. Jordskjelvet skjedde om natten, de fleste omkom idet husene raste ned over de sovende beboerne. Mange tusen omkom også idet jordhulene de bodde i raste sammen. Det verste jordskjelvet i moderne tid skjedde også i Kina, i Tangshan-provinsen i 1976. Antall omkomne er antatt å være opptil 650 000, med ytterligere over 800 000 skadede.

Seismisk risiko

Gjennom begrepet seismisk risiko forsøker forskere og ingeniører å sette tall på sjansen for at det skal oppstå skader som følge av jordskjelv. Alle seismiske risikoberegninger er basert på statistiske utregninger i og med at vi ikke kan forutsi jordskjelvaktivitet. Vi kan dele seismisk risiko i to: På den ene siden menes sannsynligheten for at et jordskjelv av en gitt styrke skal inntreffe over en gitt tidsperiode, mens på den andre siden forsøker man å angi konsekvensene ved å inkludere sårbarhetsfaktorer som bygningstype, befolkningstetthet o.l. for å måle risiko i forhold til skader og tap av menneskeliv.

For å beregne sannsynligheten for at et sted på jordoverflaten skal utsettes for et jordskjelv med en gitt styrke, er man avhengig av registreringer av jordskjelv over tid. Observasjoner over hundre år viser at det innenfor et område er en sammenheng mellom antallet mindre og store jordskjelv, slik at man ved å registrere små jordskjelv over en viss tid også kan si noe om hvor lenge (i snitt) det går mellom større jordskjelv. Gjennom å kombinere disse beregningene, med informasjon om bl.a. grunnforhold får man en komplisert statistisk utregning av seismisk risiko. Risikoen uttrykkes vanligvis som sannsynligheten pr. år for at rystelser over en gitt styrke skal inntreffe. Ut fra disse sannsynlighetene kan man beregne dimensjonering av strukturer eller utvikle forskrifter for hva bygninger av forskjellige typer skal tåle (et atomkraftverk eller en oljeterminal vil naturlig nok dimensjoneres for å tåle langt kraftigere rystelser enn et skur).

I svært utsatte områder vil man aldri helt kunne fjerne muligheten for at en katastrofe vil inntreffe, men gjennom utvikling av forskrifter for hvor mye bygninger og strukturer skal tåle for et område (og etterfølgelse av disse) kan man begrense skadene etter jordskjelv av den styrken man kan forvente. Problemet oppstår i fattige land der det ikke er økonomi til å bygge sikre bygninger eller oppgradere eksisterende bygninger, og det er også i disse områdene de største katastrofene inntreffer. Et typisk eksempel er jordskjelvet i Bam i Iran romjulen 2003, der et ikke altfor stort jordskjelv nærmest raserte en hel by bestående stort sett av hus bygd av leire, og medførte at over 30 000 mennesker omkom. Hadde det samme jordskjelvet forekommet i Tokyo eller California ville skadene vært begrenset og sannsynligvis få eller ingen drepte.