Jordskjelvstyrke målt med Richterskala er den mest kjente metoden. Ideen om en logaritmisk jordskjelvmagnitudeskala ble videreutviklet av Charles Richter på 1930-tallet. Skalaen ble brukt til å måle styrken på jordskjelvene i California ved å måle utslagene ved relativt nærliggende seismografstasjoner. Denne magnitudeskalaen ble kalt ML, der L står for lokal. Denne blir i dag også ofte kalt for Richter-magnitude.

Etter hvert som flere seismografer ble installert rundt om i verden, ble det mer tydelig at Richter-magnitude strengt tatt bare var gyldig for mindre jordskjelv. For å utnytte nye sensorers fulle kapasitet, ble nye magnitudeskalaer videreutviklet basert på Richters originale ide. De ulike magnitudeskalaene består av blant annet mb magnitude skala (body wave) og Ms magnitude skala (surface wave). Hver skala er gyldig for et bestemt frekvensområde.

På grunn av begrensningene ved alle tre magnitudeskalaene, ML, mb og Ms, ble en ny og mer anvendelig magnitudeskala, kalt for momentmagnitude, Mw, utviklet. Momentmagnituden er uniform over hele spekteret av magnituder og er i dag den skalaen som blir mest benyttet for små og store skjelv.