Jordskjelv oppstår i jordskorpen og særlig i plategrenser.

Intensiteten i rystelsene avtar med økende avstand fra jordskjelvets kilde. Det vil også si at et jordskjelv på 500 km dyp gir mye svakere rystelser enn et jordskjelv på 20 km dybde. Dybden av et jordskjelv kan også gi viktig informasjon om jordens indre struktur og den tektoniske sammensettingen der jordskjelv forekommer. Et eksempel er subduksjons sonene, hvor plater kollidere med hverandre og en plate blir trekkes ned i mantelen under en annen plate. Jordskjelvene i en subduksjonssone kan gi detaljer av sonens struktur. For eksempel hvor bratt den synkende platen faller, om den er plan eller bøyd etc. Disse detaljene er viktige siden de gir en innsikt i de mekaniske  og karakteristiske egenskapene av deformasjonen i subduksjonssonen.

De dypeste jordskjelv oppstår innenfor kjernen til subduksjonsplatene, når for eksempel en kontinentalplate synker under en oseanplate som har større tetthet. Kontakten mellom plategrensene genererer store, grunne jordskjelv slik som Sumatra-skjelvet 2004 (M9.1) eller 2011 Japan jordskjelvet med styrke på M9.0. Oseanplatene har større tetthet enn mantelen de trekkes ned i og de er relativ kalde slik at platenes kjerne forblir sprøe selv etter flere millioner år innbakt i mantelen, og dette kan resultere i store jordskjelv på store dyp ned til 700 km.