Det kraftigste jordskjelvet målt på norsk territorium er skjelvet ved Jan Mayen 30. august 2012. NORSARs målestasjoner registrerte skjelvets styrke 6,6. Jordskjelvet ble kraftig merket hvor folk hadde problemer med å stå oppreist. Det ble også meldt noen materielle skader og lokale ras. Et annet jordskjelv i den størrelseskategorien ble registrert i februar 2008 med styrke 6,2 ved Svalbard.

Det jordskjelvet som i nyere tid har vakt mest oppsikt skjedde sør for Oslo 23. oktober 1904. Styrken var på 5,4 og skjelvet ble merket over store deler av Sør-Skandinavia og Nord-Europa. Det er ikke kjennskap om personskader i forbindelse med dette jordskjelvet, men mange skader på bygninger og spesielt piper ble konstatert.

Den 31. august 1819, var det et stort jordskjelv på Helgeland. Dette jordskjelvet har i ettertid fått anslått en styrke på 5,8, og blir regnet som det største i Norge i historisk tid. Under dette jordskjelvet ble det meldt om at folk ikke klarte å holde seg på bena, samt flerfoldige tilfeller av stående bølger, steinsprang og ras i områdene rundt Ranafjorden, alt kjente effekter av jordskjelv. Jordskjelvet ble også merket på stor avstand, faktisk så langt sør-øst som i Stockholm! Den nøyaktige posisjonen til dette jordskjelvet er ikke kjent, anslag har variert fra i nærheten av Svenskegrensen i øst til Lurøy i vest (sistnevnte er grunnen til at dette jordskjelvet ofte omtales som "Lurøy-skjelvet").

Går vi enda lenger tilbake i tid, kan vi se sporene etter enda større jordskjelv. På Finnmarksvidda finner vi den ca. 80 km lange Stuorragurra-forkastningen som kan følges som en opptil syv meter høy skrent gjennom landskapet. Utgravninger over denne forkastningen tyder på at denne ble dannet av et enkelt jordskjelv like etter at isen trakk seg tilbake på slutten av siste istid ca. 9,000 år siden.

                     Stuorragurra-forkastningen på Finnmarksvidda. (Foto: Odleiv Olesen)

Med utgangspunkt i forkastningens størrelse og bevegelsen på opp mot syv meter har dette jordskjelvet hatt en styrke rundt syv. Flere andre forkastninger av tilsvarende størrelse finnes også nord i Sverige, så det har antageligvis vært en periode med mange store jordskjelv i dette området for ca. 8,000-9,000 år siden. Det er nærliggende å knytte dette opp mot utløsning av store spenninger i jordskorpen etter siste istid, det er med andre ord svært lite sannsynlig at Nord-Norge vil bli rammet av så store jordskjelv i vår tid.

       Jordskjelv i Norge og nærliggende områder fra 1987 - 2017.

Det er tydelig at de mest aktive jordskjelvområdene ligger på Vestlandet og i Nordsjøen, men at også Østlandet, Nordland og Finnmark opplever ganske mange jordskjelv. Spredningsryggen i Norskehavet trer også klart frem med mange jordskjelv, men disse blir kun registrert av instrumenter med unntak av de i nærheten av Jan Mayen og Svalbard. I sammenligning med kartet over store kjente jordskjelv på fastlands-Norge ser vi at alle områder i Norge som har opplevd store jordskjelv er aktive også i dag.

En liste over jordskjelv i eller nær Norge med magnitude 5,0 eller mer finnes nedenfor:

Jordskjelv i eller nær Norge med magnitude 5,0 frem til 2012

Jordskjelvsvermer i Norge

Det er ett område i Norge som ser ut til å være spesielt utsatt for jordskjelvsvermer: kysten på Nordland. Det er også dette området som har opplevd et av de største norske jordskjelvene i historisk tid, 5,8-skjelvet på Helgeland i 1819.

Meløy (1978-1979)

Meløysvermen var den første norske jordskjelvsvermen som ble studert, og er fortsatt den mest spektakulære. NORSAR ble kontaktet i november 1978 da et stort antall jordskjelv ble merket over en kort tidsperiode, og det ble raskt satt opp midlertidige instrumenter for å få best mulige målinger.

Disse instrumentene registrerte over 10.000 jordskjelv på under tre måneder, de fleste lå innenfor et område på ca. 8 x 10 km. Det største jordskjelvet hadde en styrke på 3,2, som ikke er langt unna den nedre grensen for hva som vanligvis merkes. Imidlertid var Meløyskjelvene etter norsk målestokk svært grunne, de fleste med dyp mellom 3 og 9 kilometer. En rekke av skjelvene kunne også høres som smell eller drønn.

De største jordskjelvene hadde intensitet helt oppe i VI, og medførte en del sprekker i grunnmurer og piper. Dette er svært uvanlig for norske jordskjelv av denne størrelsen, vanligvis er det kun jordskjelv med styrke nærmere 5 som kan gi så kraftige rystelser. Grunnen til at rystelsene var såpass kraftige i forhold til størrelsen er det grunne dypet, da et grunt jordskjelv naturlig nok vil merkes mye bedre enn et dypt av samme størrelse. Etter de tre månedene gikk jordskjelvaktiviteten i Meløyområdet tilbake mot vanlig nivå, der det riktignok merkes jordskjelv årvisst, men kun som enkeltstående tilfeller.

Steigen (1992)

Etter Meløy-svermen i 1978/79 var forskerne raskt på pletten da et lignende fenomen startet i Steigen første nyttårsdag 1992. Som på Meløy var den kraftigste aktiviteten den første tiden, men på Steigen fortsatte jordskjelvene et helt år, om enn mindre hyppig enn på Meløy. Svermen ble innledet med det kraftigste skjelvet, som hadde en styrke på 3,6, fulgt av flere pulser utover året. Innen utgangen av 1992 var 207 jordskjelv registrert innenfor et område med ca. 15 kilometers diameter, mange med en styrke over 3,0. Dypet ble beregnet til mellom 8-10 kilometer, dypere enn på Meløy men fortsatt grunt i forhold til det som er vanlig i Norge (10-30 km). Dette passer med at sterkeste intensitet var V for det sterkeste jordskjelvet.

Rana (1997-1999)           

Der jordskjelvsvermene i Meløy og Steigen vakte oppmerksomhet i seg selv, ble svermene i Rana-området oppdaget nærmest ved en tilfeldighet. At det var høy aktivitet her var godt kjent, bl.a. grunnet 1819-skjelvet som hadde størst effekt langs Ranafjorden og kysten i vest. Mellom juni 1997 og august 1999 var seks instrumenter utplassert i området med den hensikt å studere hvorvidt den store Båsmoforkastningen som løper parallelt på nordsiden av Ranafjorden var seismisk aktiv. Det var den ikke, men instrumentene oppdaget en rekke svermer av små jordskjelv nær kysten i vest (på nordsiden av Nesna og Sjona). Svermene varte i noen uker hver, og inneholdt mellom 15 og 70 jordskjelv med styrke opp til 2,8. Kun noen få av de største ble merket, disse ble også hørt, i likhet med en del av Meløy-skjelvene 20 år tidligere. En annen likhet med Meløy-svermen (og også Steigen) var at jordskjelvene var grunne, noen svermer var så grunne som 2-4 km, mens andre lå på 10-12 km dyp.

Etter 1999 har det vært flere jordskjelv i det samme området med styrke mellom 3 og 4, men det faste stasjonsnettverket er ikke tilstrekkelig til å påvise om disse er en del av ytterligere svermer da svermjordskjelvene stort sett er for små. Det er derfor ikke urimelig å anta at en stor del av jordskjelvaktiviteten i området nord for Nesna forekommer som svermer.

Hvorfor Nordlandskysten?

Jordskjelvene i svermene langs Nordlandskysten skiller seg fra de øvrige norske jordskjelvene. Det vanlige er ganske dype jordskjelv (10-30 km), mens jordskjelvene fra alle tre svermområdene klassifiseres som grunne (dyp under 12 km). En annen viktig forskjell er at mens man ellers i Norge forventer jordskjelv med revers eller sidelengs bevegelse som tyder på sammentrykking av jordskorpen i nordvest-sørøstlig retning, viser studier av jordskjelvsvermene normal bevegelse med en forlengelse av jordskorpen i nordvest-sørøstlig. Stikk motsatt med andre ord, så forklaringen må være en ganske annen.

Forskere tror nå at jordskjelvsvermene i Nordland skyldes den fortsatt pågående landhevningen etter siste istid som var ferdig for nesten 10,000 år siden. Nordland stiger fortsatt med opp mot fire millimeter i året, mens havbunnen i vest ligger mer eller mindre stille. Dermed får vi store spenninger i jordskorpen som utløses gjennom grunne svermer med små jordskjelv. Variasjonene langsmed kysten tyder derfor på at andre, lokale effekter også spiller inn.

Litteratur

• Ottar, Jordskjelv i Nord-Norge, Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum-Universitetsmuseet, 2002.
• Full Storm, Naturkatastrofer og ekstremvær i Norge, Olav Viksmo-Slettan, Gyldendal Norsk Forlag AS 2013