Jordskjelvsvermer

Jordskjelv kan også opptre som jordskjelvsvermer innenfor et begrenset område. Dette skiller seg fra etterskjelv ved at en sverm ikke har et tydelig hovedskjelv, og svermaktiviteten kan pågå over lengre tid enn etterskjelv av samme størrelse.

Jordskjelvsvermer i Norge

Det er ett område i Norge som ser ut til å være spesielt utsatt for jordskjelvsvermer: Kysten i Nordland. Det er også dette området som har opplevd det antatt største norske jordskjelvet i nyere tid, på Helgeland i 1819 med en styrke på ca. 5.8.

Meløy (1978-1979)

Meløysvermen var den første norske jordskjelvsvermen som ble studert, og er forstsatt den mest spektakulære. NORSAR ble kontaktet i november 1978 da et stort antall jordskjelv ble merket over en kort tidsperiode, og det ble raskt satt opp midlertidige instrumenter for å få best mulige målinger.

Disse instrumentene registrerte over 10.000 jordskjelv på under tre måneder, de fleste lå innenfor et område på ca. 8 x 10 km. Det største jordskjelvet hadde en styrke på 3,2, som ikke er langt unna den nedre grensen for hva som vanligvis merkes. Imidlertid var Meløyskjelvene etter norsk målestokk svært grunne, de fleste med dyp mellom 3 og 9 kilometer. En rekke av skjelvene kunne også høres som smell eller drønn.

Jordskjelvsvermer i Nordland
Jordskjelvsvermene i Nordland markert med stjerner.

De største jordskjelvene hadde intensitet helt oppe i VI, og medførte endel sprekker i grunnmurer og piper. Dette er svært uvanlig for norske jordskjelv av denne størrelsen, vanligvis er det kun jordskjelv med styrke nærmere fem som kan gi så kraftige rystelser. Grunnen til at rystelsene var såpass kraftige i forhold til størrelsen er det grunne dypet, da et grunt jordskjelv naturlig nok vil merkes mye bedre enn et dypt av samme størrelse. Etter de tre månedene gikk jordskjelvaktiviteten i Meløyområdet tilbake mot vanlig nivå, der det riktignok merkes jordskjelv årvisst, men kun som enkeltstående tilfeller.

Steigen (1992)

Steigen
Jordskjelvsvermen i Steigen 1992 (røde prikker) og andre jordskjelv i området 1991-1993 (gule prikker).

Etter Meløy-svermen i 1978/79 var forskerne raskt på pletten da et lignende fenomen startet i Steigen første nyttårsdag 1992. Som på Meløy var den kraftigste aktiviteten den første tiden, men på Steigen fortsatte jordskjelvene et helt år, om enn mindre hyppig enn på Meløy. Svermen ble innledet med det kraftigste skjelvet, som hadde en styrke på 3,6, fulgt av flere pulser utover året. Innen utgangen av 1992 var 207 jordskjelv registrert innenfor et område med ca. 15 kilometers diameter, mange med en styrke over 3,0. Dypet ble beregnet til mellom åtte og ti kilometer, dypere enn på Meløy men fortsatt grunt i forhold til det som er vanlig i Norge (10-30 km). Dette passer med at sterkeste intensitet var V for det sterkeste jordskjelvet.

Rana (1997-1999)

Der jordskjelvsvermene i Meløy og Steigen vakte oppmerksomhet i seg selv, ble svermene i Ranaområdet oppdaget nærmest ved en tilfeldighet. At det var høy aktivitet her var godt kjent, bl.a. grunnet 1819-skjelvet som hadde størst effekt langs Ranafjorden og kysten i vest. Mellom juni 1997 og august 1999 var seks instrumenter utplassert i området med den hensikt å studere hvorvidt den store Båsmoforkastningen som løper parallelt på nordsiden av Ranafjorden var seismisk aktiv. Det var den ikke, men instrumentene oppdaget en rekke svermer av små jordskjelv nær kysten i vest (på nordsiden av Nesna og Sjona). Svermene varte i noen uker hver, og inneholdt mellom 15 og 70 jordskjelv med styrke opp til 2,8. Kun noen få av de største ble merket, disse ble også hørt, i likhet med en del av Meløy-skjelvene 20 år tidligere. En annen likhet med Meløy-svermen (og også Steigen) var at jordskjelvene var grunne, noen svermer var så grunne som 2-4 km, mens andre lå på 10-12 km dyp.

Rana
Jordskjelvsvermene vest for Mo i Rana 1997-1999 (røde prikker) og andre jordskjelv i området 1980-1999 (gule prikker). Båsmoforkastningen er vist med en svart strek.

Det har etter 1999 vært flere jordskjelv i det samme området med styrke mellom tre og fire, men det faste stasjonsnettverket er ikke tilstrekkelig til å påvise om disse er en del av ytterligere svermer da svermjordskjelvene stort sett er for små. Det er dog ikke urimelig å anta at en stor del av jordskjelvaktiviteten i området nord for Nesna forekommer som svermer.

Hvorfor Nordlandskysten?

Områder der landhevningen forventes å ha størst innvirkning (markert med rødt) mot jordskjelv 1980-1999 (grå prikker) og jordskjelvsvermer (hvite stjerner).

Jordskjelvene i svermene langs Nordlandskysten skiller seg fra de øvrige norske jordskjelvene. Det vanlige er ganske dype jordskjelv (10-30 km), mens jordskjelvene fra alle tre svermområdene klassifiseres som grunne (dyp under 12 km). En annen viktig forskjell er at mens man ellers i Norge forventer jordskjelv med revers eller sidelengs bevegelse (se Hva er et jordskjelv) som tyder på sammentrykning av jordskorpen i nordvest-sydøstlig retning, viser studier av jordskjelvsvermene normal bevegelse med en forlengelse av jordskorpen i norvest-sydøstlig. Stikk motsatt med andre ord, så forklaringen må være en ganske annen.

Forskere tror nå at jordskjelvsvermene i Nordland skyldes den fortsatt pågående landehevningen etter siste istid som var ferdig for nesten 10.000 år siden. Nordland stiger fortsatt med opp mot fire millimeter i året, mens havbunnen i vest ligger mer eller mindre stille. Dermed får vi store spenninger i jordskorpen som utløses gjennom grunne svermer med små jordskjelv. Variasjonene langsmed kysten tyder dog på at andre, lokale effekter også spiller inn.